UMOGELEGSKAP

Eg har skrive ein tekst til Samviten, SV-faktultet sitt eige tidskrift på UiB. Den er på bokmål (eg slit framleis litt med nynorsken i det eg skal meine noko. Uflaks.)


Mens den ironiske distansen tidligere var nødvendig for å kunne se dårlig TV, er de åpenbare flaue scenene i vårens lørdagsunderholdning tydeligvis blitt stuerene. Alt tyder på at det er kosens feil.


At unge som gamle flokker seg rundt tv-apparatene og sluker realityshow etter realityshow er
ikke noe nytt. Populære musikkprogram preget av søttenåringer i spennende jeans og dårlig
musikksmak finnes det mange av. Til og med syndenes hotell med en kaksete fyr fra Bærum
tiltrekker seg tusenvis av ivrige seere, utdannede sådan, og med nok av kulturell kapital. Man
kan sitte på Studentsenteret på høyden i beste studietid og diskutere disse programmene, og
man kan altså komme unna med det. Og det av en helt enkel grunn: Den ironiske distansen.
«Det er så dårlig at det er bra» sier man, og så inviterer man til tacokveld. «Pute-TV» er blitt
et fenomen.


Men nå har altså noen endret seg. Tidenes kleineste program har inntatt TV-skjermene, og det
som skulle bli utgangspunkt for en ny samtale om VM i flauser, er blitt en slags hyllest til det
koselige, den gode stemningen og den følelsesladde musikken. I TV2s store lørdagssatsing
Hver gang vi møtes, samles syv norske artister for å gjøre versjoner av hverandres sanger.
Allerede i sammensetningen av artister burde hårene begynne å reise seg på ryggen. Vår
foreldres generasjons visehelter Jan Eggum, stylet med dressjakker som ikke tåler dagens
lys, Halvdan Sivertsen, konstant på gråten, og Anne Grete Preus møter Bertine Zetlitz, en avdanket rapper og Elvira Nikolaisen, som sist ble sett i en klam duett med Bjørn Eidsvåg. De helt åpenbare grunnene til å dra puten foran øynene er ikke bare de musikalske overgrepene som finner sted, men selve settingen. Den tydelige iscenesatte idyllen og tvangshyggen i en hytte i Østfold preger hele programmets stemning.


Kritikken er med andre ord opplagt, men har latt vente på seg. I stedet for å påpeke det
åpenbart flaue ved å se seksti år gamle menn røres til tårer av en yngre artists middelmådige
fremføring av sin egen låt, feires programmet som om det var revolusjonerende musikalsk
fornybarhet. De siste ukene har det flommet over av lovprising til Vinni og hans versjon
av Sommerfuggel i vinterland. Sangen spilles kontinuerlig på radio, og er i skrivende stund
Norges mest solgte singel.


Tendensen til manglende kritisk sans hos TV-titterne viste seg allerede med programmet
Det store korslaget. Hva i all verden fikk seriøse artister som Thom Hell og Samsaya til å
stille opp på det ekstremt folkelige korslaget med chubby amatørkorister fra fjern og nær?
Likheten lå spesielt i at også korslaget, i likhet med sitt publikum, var blottet for selvironi.
Korene knipset seg gjennom listepop, og kritikerne roste det som en musikalsk opplevelse av
de sjeldne. I Hver gang vi møtes blir det imidlertid verre. Det er nemlig så veldig personlig.
En orgie av lovord, og konstante utbrudd om hvor «stort» det er, er en gjennomgangsfaktor.
«Det føltes litt privat, og var helt klart et privilegium», forteller Vinni til Dagbladet. Selv blir
jeg sittende og riste på hodet, men det er ingen andre som ler.


Det virker som at selvironien til nordmenn stopper i det man begir seg inn i det helligste av
norsk kultur: det koselige. Du kan tulle med mye, men visesang er tydeligvis ikke noe av det.